Texts

Colour

1998

Within a conscious dialogue aimed at the moderation and textuality of today´s art, we find this presentation of a selection of artists who have colour as a common source. In the tradition encompassing, and in the wake of Johs. Rian, artists are working with a form for expression which has its source within colour. A timeless affinity – a haven within colour – provides the opportunity here for a group of artists to confirm and expose colour´s genuine meaningfulness, is endowed with power, mystery and sensuality.

The occasion for this exhibition is to emphasize and if possible to encourage visual consciousness by focusing on colour as a visual quality, and consequently honor a tradition / phenomenon which has spent time in exile.

Colour has a leading role to play as a form of independent expression, not merely as method but as an independent language in a dialogue with art´s formal, legitimate strategies. As a development area, Textual Art ( which includes painting ), leaves little of the traditional parameters intact. Nevertheless this seems not to make the «charge» that painting carry, ideologically, aesthetically or historically, any less dramatic, but on the contrary more demanding to accomplish. Thus, having to «read» painting within the given, media-specific codes, has to a greater extent robbed the viewer of the possibility of direct stimulation. Colour´s energy fields – and undoubtable capacity to enlighten and stimulate – act independently of convention. Colour can be everything. The ability to listen to colour, as one can listen to Rian´s incomparable world of tonality, in this sense a meridian in a sphere of experience, not always harmonious, but peculiar and vibrant – as colour often is.

Blomsterstykke

1996
Boreal de Normandie, Caen

Jeg, vandreren, nyteren, maleren – i et poetisk søkende alvor, finner forundring, lindring og kanskje fornuft i floraen. I dette er mitt pasjonerte forhold til farge forankret.

Blomsters fundamentale flyktighet i uendelige sublime konstellasjoner av fruktighet, organisk, fargelovmessighet, er beslektet med sinnets valører og bevegelser. Her drives form og farge til det optimalt ytterste, til det «grusomt vakre», derav fargens til tider høye temperatur.

Blomsters auforiske fargeprakt er universell og stadig blendende. Deres plass i kulturhistorien – som symboler og affinitet til det feminine – er ingen direkte eller bevisst foranledning til mitt maleri.

For meg dreier det seg om å fange fruktbarhet og potens i et umiddelbart, direkte og ikke kalkulerende billedutrykk. En dyp lek. Det har resultert i en serie bilder bygget på et behov, et ønske, mer enn en ide, om å bearbeide en essens fra naturen.

Som en konsekvens av arbeidet med å løse problemstillinger innenfor en abstrahert billedflate, forener jeg botanikk og intuisjon med rene maleriske verdier. Jeg bringer med meg et blomsterstykke til Sepulcre – slik som man til alle tider har bragt blomster for å vise respekt og ærbødighet i sorg og glede.

Technique

Watercolour

Through the watercolour technique I search the light and brilliance in the excellent pigments adjusting in fusion with lots of water. The structure is the simple and abstract form on the rough and dry paper that turns out in an organic pattern – composition. This is not a constructed, nor a known pattern, yet a repetition of impulses that carry a consequence in itself. The choice of colour comes out of the form and identity with a certain inner recognition of the colour.

Inger Sitter

2016
En hyllest til Inger Sitter
Kunstforeningen Verdens Ende

Død og liv – svart og hvitt – å bli introdusert til Ingers sanselige ekspresjonisme og persona, som hennes student på Statens Kunstakademi tidlig på 80 tallet, ble en skjellsettende og alvorlig erfaring. En kompleks og komplett erfaring. Jeg gledet meg enormt da det ble kunngjort at hun skulle etterfølge Alf Jørgen Aas – min første professor. Med stor kraft og pondus skuffet hun ikke – hun overveldet!

Det å bli sett, imøtegått og «dyttet» motiverte meg motvillig til kunstneriske valg, bort fra den ungdommelige hybris, det kjente og bekvemme. Selvfølgelig var denne endringsprosessen både krevende og forvirrerende, men også forførende med Ingers overbevisende og staute autoritet. Det var trygghet i ubehaget. Det ble tegnet og komponert – ingen «short cuts».  Om og om igjen – hårfine endringer, små forflytninger i flaten, lasurer og valører, se og atter se. Hun ble ikke synlig trett, så man slapp ikke lettvint fra korreksjonen. Etter arbeidstid kunne hun også åpne opp for videre samtaler hjemme på Jar.

På slutten av 80-tallet, etter akademitiden ble jeg tildelt et par stipendopphold i Paris, hvor Inger møtte meg med åpne armer. Der var hun i sitt ess og introduserte meg til sitt liv der. Enn en gang med kjærlig autoritet stilte hun opp, for å kvalifisere og skjerpe meg – få meg til å se og sanse.

Foreword to Paul Osipow

2005

No additions, however brilliant they may be, can improve a work to as great a degree as subtractions.

Leo Tolstoy is responsible for this statement – by no means an original approach to literature´s or visual art´s premises, rather more a statement of fact – a truism. Nevertheless, that fact can be claimed to be Paul Osipow´s understanding and fount of consistency and focus. Throughout his resolute artistic endeavor, he points out freely and fearlessly painting´s innumerable sentimental and sensual problems, soberly commented on and just as often rejected.

The soulful – the musical pleasure – is explored in the colour, either transparent or impasto – chromatically enthusiastic or broken. The beautiful is treated with humility and irony – well within contemporary painting´s expanded boundaries and philosophical concepts. Paul Osipow´s art imparts discipline and pragmatism – understanding which communicates beyond defined longitudes and latitudes. The artist´s expression nevertheless strikes its own chord in meeting with immediate geography, and we feel a natural understanding and proprietorship to both the form and the vocabulary.

With this exhibition – a broad review of a prominent Nordic artist – Kunstnernes Hus has realized its defined objective and ambition. The exhibition is the status, for the time being, of Osipow´s activity, a backward glance without the major chronological and retrospective methodology. We have had the pleasure of producing this exhibition in close collaboration with Galler Riis, Nordic art institutions, private collections, and not least, the artist himself.

Mette Tronvold

2004
Oslo

In Mette Tronvoll´s works – her personal project – we encounter large formats, visual equivalents of the novel, characterized by an intense capacity of observation, a painterly, atmospheric language and a striking talent for narrative.

Here we find individuals – portraits – juxtapositions set in local and exotic, familiar an unfamiliar surroundings in a selection of series from her immense production. The viewer´s thoughts are immediately drawn towards the individual´s aims, needs and exertions in the search for recognition and reassurance about his or her place in the broader context, for the ideal, and wherever possible for understanding about his or her relation to other people. Insight into how the world is ordered and the search for and noting of traces from people´s lives can put both the subjects and the viewers in a position to recognize a common interest in working together and in harmony with this broader context. In order to attain such an ideal it is a philosophical requirement to be able to develop one´s understanding freely.

Mette Tronvoll invites her viewers into just such a process on her own premisses. Parallel to this cultivation of insight, one is drawn into an atmospherically beautiful depiction of the world, in which colour, light and nuance emphasize the form, and the content assumes a more subordinate role. With her natural sensitivity and her knowledge of the photographic medium, the artist has worked in close and inspiring collaboration with Kunstnernes Hus. It is a privilege to be able to show such a large volume of her work – and on such a large scale. We are happy to present this exhibition to our visitors and to realize our ambition to show significant creative work at the intersection point between Norwegian and international art. Many thanks to Mette Tronvoll!

Arkitektene og malerkunsten

1991
Gudmundur Jonsson

«Arkitektens» synspunkter må sees i lys av den utdannelsen og de erfaringer denne faggruppen opparbeider. Arkitekter fokuserer i større grad på rom og form i konkret fysisk sammenheng med lyset, enn med farvene alene og som komposisjon. Farvene blir som oftest en komplettering av etablerte formale standpunkter i designprosessen. Men arkitektenes beskjeftigelse med maleriet, som tilskuer eller amatørutøver, gir noe av den viktigste samhørighet og inspirasjon til bygningskunsten. Maleriets verdi blir nødvendigvis annerledes for arkitekten enn for kunstkritikeren, og betydningen og tolkningen blir også preget av dette.

Jeg har igjennom flere år fulgt Ann Elisabeth Johansen´s arbeider. Hennes malerier har etter mitt syn hatt en stadig progresjon når det gjelder formal styrke, og dristighet i farvebruk. Farvebruken kan for menigmannen til tider nærmest virke «provoserende», noe som krever stillingtagen og konsentrasjon hos beskueren. Farvenes dialog skaper en inntrengende nysgjerrighet som fører til stadig dypere søken etter sammenhenger og komposisjoner. Det er nettopp disse egenskaper i bruk av farver som jeg føler skiller «kunstneren» fra «amatøren», noe som tar lang tid å erverve, og som noen aldri oppnår. Valg av teksturer i form av tilsynelatende enkel metode, og farvenes lagvise oppbygging, bidrar i sterk grad til å gi farvene det ønskede lys og en tolkbar uendelighet som gir bildene et evig liv for videre søken. Bildenes komposisjoner og «rom» er delvis resultat av forannevnte, og uttrykk for en formal styrke, som er preget av en spenning som arkitekter kan misunne kunstneren. Arkitektens fagfelt har dessverre sine begrensninger på dette plan, men desto viktigere er den søken og den inspirasjon som A.E.J.´s malerier gir, hvor billedflaten kan oppfattes som farvekomposisjon, romkomposisjon og lyssetting. hennes malerier har en totalitet hvor forannevnte faktorer hver for seg danner den skjønne forening av de elementer som arkitekten stadig bør lete etter,…….og som i maleriene, vil letingen fortsette til siste slutt, for det er vel nettopp letingen vi lever for!!!